BMI: et pålitelig eller misvisende mål på helsen din?

Kroppsmasseindeks (KMI, på engelsk Body Mass Index, BMI) er et måleverktøy som anslår en persons kroppsfylde ved å sette vekten i forhold til høyden. Den uttrykkes i kg/m² og plasserer en person i en av kategoriene for kroppsfylde som Verdens helseorganisasjon (WHO) har definert.

Siden 1997 har WHO brukt BMI som globalt referansemål for å vurdere helserisikoen knyttet til overvekt og fedme hos voksne. I dag er det et av de mest brukte målene i forebyggende medisin, ikke fordi det er perfekt, men fordi det er enkelt, raskt og gratis.

Å forstå hva BMI faktisk måler – og hva det ikke måler – er avgjørende for å bruke det riktig.

BMI er ingen ny oppfinnelse. Det ble utviklet i 1832 av den belgiske matematikeren og statistikeren Adolphe Quetelet, som ville beskrive kjennetegnene ved «gjennomsnittsmennesket» til statistiske formål – ikke medisinske.

I over hundre år ble indeksen værende innenfor demografisk forskning. Det var på 1970-tallet at den amerikanske epidemiologen Ancel Keys ga den dagens navn og viste at den samsvarer med fettmassen på befolkningsnivå.

I 1997 tok WHO offisielt i bruk BMI som referanseverktøy for å overvåke overvekt og fedme i verden. Siden har det blitt uunnværlig i medisinsk oppfølging, selv om forskere fortsatt diskuterer begrensningene.

Formelen er enkel: BMI = vekt (kg) ÷ høyde² (m)

Et konkret eksempel: En person som veier 60 kg og er 1,70 m høy, får:

60 ÷ (1,70 × 1,70) = 60 ÷ 2,89 = 20,76 kg/m²

Dette resultatet ligger innenfor normalvekt etter WHOs kriterier.

Noen praktiske råd:

WHO deler kroppsfylde inn i seks kategorier basert på BMI:

Innenfor «normalområdet» er verdiene som statistisk henger sammen med best helse, 22,4 kg/m² hos kvinner og 22,7 kg/m² hos menn.

Disse grensene er referansepunkter for befolkningen, ikke individuelle diagnoser. En BMI utenfor normalområdet betyr ikke automatisk et helseproblem, og en normal BMI er ingen garanti for at du er uten risiko.

En av de best kjente svakhetene ved BMI er at det ikke kan skille mellom muskelmasse og fettmasse.

En kilo muskler er mye tettere enn en kilo fett. En svært muskuløs utøver kan derfor havne i «overvektsonen» selv om fettprosenten er lav og formen er utmerket. Omvendt kan en stillesittende person med normal BMI ha et uoppdaget overskudd av bukfett (visceralt fett).

Fenomenet har et navn: normalvektig fedme (på engelsk «skinny fat»). Det gjelder personer som har en grei BMI, men en ugunstig kroppssammensetning: lite muskler og for mye fett.

Konklusjon: For fysisk aktive personer er BMI alene et utilstrekkelig og potensielt misvisende mål.

Utover idrettsutøverne har BMI flere viktige svakheter.

Det tar ikke hensyn til fettfordelingen. Hvor fettet sitter i kroppen, er en viktig risikofaktor for hjerte- og karsykdom. Bukfett (visceralt fett) er langt farligere enn underhudsfett på hofter og lår. To personer med lik BMI kan ha svært ulik risikoprofil avhengig av kroppsfasong.

Det tar ikke hensyn til alder. Med alderen avtar muskelmassen naturlig og fettmassen øker, selv om vekten er uendret. BMI fanger ikke opp disse aldersrelaterte endringene i kroppssammensetningen.

Det ser bort fra etniske forskjeller. Flere studier viser at metabolsk risiko oppstår ved ulike BMI-grenser avhengig av opprinnelse. Befolkninger fra Sørøst-Asia har høyere risiko allerede ved BMI 23, mens WHOs standardgrense er satt til 25.

Det tar ikke hensyn til sykdomshistorie, livsstil eller fysisk aktivitetsnivå. To personer med samme BMI kan ha helt forskjellig helsetilstand.

For å få et mer helhetlig bilde av helsen din finnes det flere supplerende verktøy.

Kroppsanalysevekt (bioimpedans) måler kroppssammensetningen ved hjelp av svak elektrisk strøm. Den skiller mellom fettmasse, muskelmasse, beinmasse og væskeandel. Det er et nyttig verktøy for å følge hvordan et trenings- eller kostholdsopplegg påvirker kroppssammensetningen, uavhengig av vekten.

Livvidde er et enkelt og effektivt mål på risiko for hjerte- og karsykdom og metabolsk sykdom. Varselgrensene er > 80 cm for kvinner og > 94 cm for menn. Over 88 cm (kvinner) og 102 cm (menn) regnes risikoen som høy.

Blodprøver er fortsatt den medisinske referansen. De gjør det mulig å vurdere kolesterol (HDL/LDL), fastende blodsukker, triglyserider og andre markører som er direkte knyttet til risiko for hjerte- og karsykdom og metabolsk sykdom.

En legekonsultasjon samler alle disse dataene med sykdomshistorien din, livsstilen og aktivitetsnivået ditt for en helhetlig og personlig vurdering.

Utover tall og tabeller finnes det et mer personlig begrep: trivselsvekt. Det er vekten der du har det bra både fysisk og psykisk, med energi, uten frustrasjon og uten å måtte holde igjen hele tiden.

Denne vekten er ikke nødvendigvis den samme for to personer med samme «ideelle» BMI. Den avhenger av din egen historie, kroppsfasong, levevaner og mål.

Den sunneste tilnærmingen er å sikte mot en varig balanse – variert kosthold, regelmessig fysisk aktivitet og god søvn – i stedet for å optimalisere et tall på vekten eller i en matematisk formel.

BMI kan være et nyttig utgangspunkt for en første vurdering, men det bør aldri være det eneste kriteriet når du vurderer helsen eller kroppsbildet ditt.

Informasjonen i denne artikkelen er kun ment som opplysning og veiledning. Den er ikke personlige medisinske råd og erstatter ikke en konsultasjon med kvalifisert helsepersonell.

BMI er en statistisk indeks, ikke en diagnose. Alle beslutninger om vekt, kosthold eller fysisk aktivitet bør tas i samråd med lege eller klinisk ernæringsfysiolog, særlig hvis du har en sykdom fra før.

Informasjonen bygger på anbefalingene fra WHO og fra det franske helsetilsynet Haute Autorité de Santé (HAS). Norske råd om vekt og helse finner du på helsenorge.no.